En by skal være full av liv,
men også stille
En by skal være forutsigbar,
men ikke åpenbar
En by skal ha åpenbare skatter,
og noen skjulte
En by skal være som en utfordrende far,
men gi trygghet
En by skal være som en kjærlig mor,
alltid der med varme ord
En by skal være som jazz,
planlagt, men leiken
En by skal være turistvennlig,
men ikke barcelona, eller jo
En by skal sette naturen først,
ikke maskinen
En by skal ikke gjøre mennesket lite,
men heller løfte mennesket opp
En by skal inivtere deg til gå deg vill,
uten å føle deg fortapt
En by skal være som et liveshow,
hvert besøk litt annerledes
En by skal være som det peruvianske kjøkken,
en spenstig fusion av kulturer
En by skal være som det italienske kjøkken,
tidløs, men tidsrikitg
En by skal være åpen for endring,
men ikke fortape seg
En by skal være lett å oppdage,
men vanskelig å forstå
En by skal være vår,
men viktigst, min
Offentlige rom og rusbrukere
En by – for meg – er et sted der mangfold florerer, ukjente passer på hverandre, kulturer utveksles og en human utvikling mot toleranse foregår. Byer har et særegent ansvar for å ta vare på alle sine innbyggere. Opp gjennom tidene har vi sett bevegelser som har tatt dette på alvor ved f.eks. Ebenezer Howard med sine hagebyidealer. Det har de på mange måter lyktes med, både fysisk og psykisk.
Dessverre er det fortsatt de som faller utenfor, f.eks. rusbrukere. I denne artikkelen skal jeg prøve å gjøre rede for hvordan byrom oppleves annerledes av denne samfunnsgruppen og ikke-brukeres oppfatning av brukere i byrom. Som teoretisk grunnlag har jeg brukt The Life and Death of Great American Cities (Jacobs, 1961), Et Anstendig Menneske (Nafstad, 2004), Endelig Hjemme (Støa, Denizou og Hauge. 2007) og The Bench (Grønnestad og Lalander2014). I denne oppgaven vil jeg ikke drøfte designinngrep for å løse utfordringene.
Charles Horton Cooley skrev om hvordan mennesket ser seg selv gjennom øynene til andre[1]. I praksis vil dette si at blir man sett på som verdiløs, ser en etter hvert også på seg selv som verdiløs. Støa viser til hvordan en ved hjelp av å lage verdige boliger, med gode rom tilpasset rusbrukere kan endre selvbildet. I sin doktorgradsavhandling skriver Nafstad om rusbrukeren Truls. Truls forklarer hvor mye bekledningen hans har å si for hvordan han blir sett på. Truls gir uttrykk for at han unngår offentlige rom for å unngå ydmykelse. Dette kommer av at han gjennom lengre tid har blitt sett på som verdiløs av ikke-brukere i det offentlige byrom fordi han ikke passer inn. I The Bench beskrives det hvordan rusbrukere prøver å oppføre seg som ikke-brukere for å unngå å bli lagt ekstra merke til, de leser avisa på benker på Oslo S og går inn i butikkene (uten å kjøpe noe) for å passe inn.
Dette fører oss inn på et nytt tema og et slags paradoks, nemlig anonymitet. Jane Jacobs skriver i sin bok The Death and Life of Great American Cities: “Great cities are not like towns, only larger; they are not like suburbs only denser. They differ from towns and suburbs in basic ways, and one of these is that cities are, by definition, full of strangers.”(30) Fremmede kan være positivt om en føler seg som en del av de fremmede. F.eks. ville ikke jeg følt noe ubehag i hovedgata i Stavanger, en by jeg aldri har besøkt, men jeg kunne følt ubehag om jeg hadde havna midt i Tokyo. Jeg hadde kanskje fått rare blikk på grunnlag av utseende mitt som skandinav eller mine avvik fra sosiale normer. Selv om ingen av de som ser rart på
[1] Forklart i The Bench (168)
meg kjenner hverandre, er jeg mer fremmed. Jeg har mistet min anonymitet. Slik kan rusbrukere føle seg blant fremmede i egen by. Det eneste stedet en bruker kan være anonym er i en gruppe med flere i samme situasjon. Her føler de ikke at de kun blir sett på som en narkoman, dophue osv. men individer innenfor en gruppe med forskjellige historier, tanker, utdanning, fremtidsutsikter osv.
Jacobs skriver at gater og veier er byens viktigste organ og største offentlige byrom. Om gatene er trygge er byen trygg. Ingen vil bo i områder som er farlige. Trygghet og glede går hånd i hånd. For å oppnå gode fortau mener Jacobs at tre punkt må oppfylles:
1. Klart skille mellom offentlig og privat.
2. Gata må ha mennesker som følger med på gata fra bygninger.
3. Gata må ha regelmessige brukere.
Hvordan påvirker rusbrukere Jacobs sine tre punkter? Om en ser på områder i gater som hyppig blir tatt i bruk av rusbrukere, er skillet mellom offentlig og privat ofte uklart. Om en tar benken beskrevet i The Bench er den plassert i et offentlig område der brukere og beboere vet at det foregår bruk og besittelse. Benken fungerer dermed naturligvis også som en sosial møteplass for brukere – de prater, tar en røyk eller en kaffe. Dermed blir byrommet udefinert, det er en del av det offentlige rom, samtidig som det er brukernes dagligstue. Slike gateløp blir fort døde områder. En løsning kan her være å avløse benken sin semi-private rolle med et tilbud som ikke skaper en konflikt mellom det offentlige og private. Hvordan dette skal løses ut ifra design trengs det mer arbeid med, helst i et tverrfaglig samarbeid med arkitekter, sosiologer, psykologer, brukere, næringsdrivere osv.
Jacobs andre punkt for å oppnå gode fortau kan være et problem for noen rusbrukere, når de vil opprettholde sin anonymitet. For å ha fasader med mennesker som følger med på gata må gatelivet være interessant og ønskelig å følge med på. Å se rusbrukere er ubehagelig og uinteressant for tilskueren av gatelivet[1]. Samtidig vil gjerne rusbrukere også bli passet på av fremmede mennesker. En av grunnene til at Oslo foretrekkes av mange rusbrukere[2] er at Oslo er en av åtte europeiske storbyer med en åpen rus-scene dvs. at bruk og kjøp og salg av rusmidler i det offentlige byrom. Utenlandske brukere i miljøet gir uttrykk for at de er for en åpen rus-scene fordi det fører til færre voldsrelaterte hendelser. De handlinger som for de fleste blir uønskede å følge med på må derfor holdes unna fortauet.
[1] Ifølge Norsk Senter for Samferdsforskning, 2018, var rusbrukere den nest mest frekvente gruppen som skapte følelse av utrygghet.
[2] Ifølge en pågående studie om Oslos Åpne Russcene (http://www.makershuboslo.com/embrace-2/)
Det tredje punktet er det vanskeligste å få til å fungere med rusbrukere til stede. Det er, naturligvis, slik at brorparten helst vil unngå gater der rusbrukere ferdes og oppholder seg. Om rusbrukere hyppig henger i en gate, kan en følge være at mennesker som bruker en spesiell gate som gjennomfartsåre heller velger en annen rute. En av gatas primære brukere forsvinner, noe som kan føre til at gata dør ut. En må finne løsninger der rusbrukere ikke trenger å bruke den offentlige delen av en gate til å henge. Dette tredje punktet bunner i en bredere politisk og kulturell forståelse av brukere – det krever et arbeid med stereotypier om “brukere som kriminelle”
Truls forteller om sine opplevelser i offentlige byrom. De som går forbi Truls’ faste tiggested kjenner ham igjen og de som ikke kjenner ham igjen merker seg at resten stoler på ham. Her blir ikke Truls en plagsom faktor og ødelegger ikke gatelivet. Det er andre offentlige rom Truls ikke tør å oppsøke fordi han ikke vet hvordan folk vil reagere på ham, slik som parker han vet blir brukt av familier med småbarn.
Selvbildet en har påvirker hvilke rom en velger å bruke, en skater føler seg kanskje ikke hjemme på Tjuvholmen på samme måte som en bankdirektør kan føle seg malplassert på Grønland Torg. Forskjellen på bruker og ikke-bruker her er at skateren f.eks. ikke bare blir sett på som og er en skater men også en videregående elev mm., bankdirektøren er også en forelder mm. På den måten får de oppleve flere sider ved samfunnet og har muligheten til å oppdage nye dimensjoner ved byen de lever i med sine mange roller, og således vokse. Rusbrukeren har også flere hatter men de blir sett på som kun rusbrukere og mister muligheten mangfoldet av byrom tilbyr.
Rusbrukere er en vanskelig, kompleks gruppe og det er problemfylt å inkludere dem i det offentlige rom. Byplanlegging kan ikke fikse alle deres problemer, men jeg tror gode byrom kan bidra til å gi et mer menneskelig bilde av rusbrukere, samtidig som rusbrukernes selvbilde og hverdag bedres. Jane Jacobs skrev ”Cities have the capability of providing something for everybody, only because, and only when, they are created by everybody”(238). Rusbrukere er også en del av everybody.